Om ikke dette spillet vekker kontrovers grunnet sitt voldelige innhold, så vet ikke vi. Men vent, det er jo ikke Rockstar som står bak utviklingen, dermed havner det nok ikke en gang på radaren til hysteriske politikere og journalister.
Blodig er det, voldelig til de grader. I motstetning til noe spekulative titler som Manhunt er det imidlertid en grunn til all brutaliteten i Condemned 2. Dette er et spill som ikke legger fingrene i mellom, som viser en usminket sannhet.
Logisk nok følger Condemned 2 opp historien fra det første spillet, som ble lansert eksklusivt til Xbox 360 i 2005. Et spill som kom overraskende på oss, aldri fikk dramatisk mye oppmerksomhet, men likevel leverte en skremmende og ukomfortabel opplevelse.
Mindre sympatisk
Ethan Thomas, helten fra forrige omgang, er blitt et forfyllet vrak, skitten og desillusjonert. Og før han vet ordet av det er han igjen i begivenhetenes sentrum, altså slår han igjen i hjel mengder av hjemløse og andre psykopater. Den anonyme byen der spillet foregår er fremdeles i kaos, volden eskalerer, og på toppen av alt dette viser det seg at Serial Killer X fra det første spillet er fremdeles i live, til tross for at Ethan skjøt ham midt i ansiktet.
Dermed blir den tidligere agenten igjen rekruttert av FBI og dens underavdeling SCU som jakter på seriemordere. Til tross for at han lukter forferdelig vondt. I løpet av spillet viser det seg at en ondskapsfull kult står bak den eksplosive økningen i volden blant byens hjemløse, og at både SCU, Serial Killer X og Ethan Thomas er på et eller annet vis involvert i en stor konspirasjon. Historien er bra nok, for all del, problemet er at måten den fortelles på er ikke alltid helt sammenhengende. Kanskje det er bare oss, men vi følte at vi gikk glipp av flere vesentlige poeng mens vi spilte, og at ikke alt hang på grep. Det var som om designerene lagde brett først, og limte dem sammen med et halvhjertet plott etterpå.
Hvor er kreativiteten?
Problemet er at brettene er ikke alltid like bra heller. Det første spillet hadde en rekke lokasjoner som virkelig brant seg fast i minnet, men oppfølgeren byr egentlig på mer av det samme. En endeløs rekke mørklagte ganger, skummel graffiti, knirkelyder rundt ethvert hjørne, og selvsagt, klin gærne angripere som hopper frem når du minst venter det (eller blir det egentlig når du mest venter det?). Spillets kanskje mest skuffende øyeblikk kom da vi ble presentert med en gjentakelse av originalens mest skumle øyeblikk. Husker du mannekengene? Det er liksom ikke så skremmende andre gangen.
For all del, Condemned 2 leverer fremdeles skrekk i bøtter og spann. Det er mer en nok av skvette-øyeblikk her. Mer enn nok ukomfortable, klaustrofobiske sekvenser. Den delen når du må ta på deg en gassmaske som betydelig begrenser synsfeltet ditt, og du vet at de eksploderende, små dokkene krabber bortover mot deg i dette øyeblikk, men du kan ikke se dem? Sykt. Skummelt.
Angriperne er også langt mer varierte og skrudde enn tidligere. Det er ikke bare stinkende hjemløse vi møter. Jenter med klovnemasker, brennende menn, drømmeskapninger laget av rennende olje, og til og med selveste alkoholdemonen, Monolith har helt klart tatt for seg alt som er skremmende og ubehagelig, og puttet det i spillet sitt. Og det fungerer.
Condemned 2 varierer altså mellom herlig skumle, intense og ukomfortable omgivelser - og småkjedelige, repetitive og uinspirerte korridorer. Det er for det meste bra, men med alt for mange svakheter.
Heftig brutalitet
Men tilbake til volden. Den kanskje største nyheten med Condemed 2 er det betydelig oppgraderte kampsystemet. Du kan nå bruke begge nevene, og du kan kombinere slagene dine for optimal skade. Det finnes også spesialangrep som krever at du trykker skulderknappene i en sekvens, og det aller mest imponerende er at du kan ta tak i forvirrede motstandere, og drepe dem på ytterst spektakulære og blodige måter. Som å kjøre dem i en spikervegg, ansiktet først, eller knuse dem i en dass, eller en TV-skjerm. De dødelige stedene symboliseres med hodeskaller mens du holder motstanderen fast.
Nevekamp holder imidlertid ikke mot de tøffere fiendene, og du kan, som i det første spillet, plukke opp omtrent hva som helst og bruke det som slagvåpen. Fra stålrør og planker, via krykker og murstein, til sverd, øks og biljardkuler. Når du nærmer deg et våpen som kan plukkes opp, får du raskt en oversikt over gjenstandens verdi, slik at du vet med en gang hvorvidt det er verdt å bytte ut våpenet du allerede har. Det er også mulig å bruke skytevåpen, noe du får sjansen til flere ganger, men ammunisjonen er svært begrenset. Interessant nok må du helst ta deg en slurk alkohol for at Ethan skal få roet nervene og sikte ordentlig. Ellers rister han fryktelig.
Litt ujevnt
Kampsystemet er for det meste veldig bra, responsivt og intenst. Det føles virkelig som om du moser trynet på vedkommende, komplett med korrekte lydeffekter. Det som ødelegger litt for oss er de konstante symbolene som dukker opp på skjermen, og som skal informere deg om du er i ferd med å utføre en kombo, eller hvilke knapper du må trykke på for spesialangrep. Disse er nødvendige, vi forstår, men de passer samtidig ikke til spillets atmosfære. Og spesialangrepene, effektive som de er, bidrar også til å oppstykke slåsseopplevelsen.
Ethan får også jevnlig oppgraderinger av sine kampegenskaper, disse blir installert mellom brettene, og inkluderer verktøy som en elektrosjokkpistol, skuddsikker vest, bedre skyteegenskaper og til slutt et sonisk angrep som sprenger mostandernes hoder.
Mer intelligens
Det er en til side ved Condemned 2. Etterforskning. De såkalte "CSI-elementene". I det første spillet var disse veldig begrensede, nå ligner de på genuine gåter. Du må følge blodspor, identifisere lik og andre objekter, fotografere spor, svare på spørsmål fra din kollega Rosa som angår detaljene rundt forbrytelsen, og så videre. Det er fremdeles ikke spesielt krevende, Condemned 2 er ikke noe eventyrspill som utfordrer hjernen skikkelig, men gåtene er likevel en kul avveksling fra alt blodet og gørren som vi ellers må forholde oss til. Spillet blir automatisk litt mer dynamisk, du får slappet litt av hver gang du må jobbe med en gåte, du vet at spillet tar en pause fra kampene. Vi skulle faktisk sett enda mer etterforskning, kanskje enda mer avanserte gåter, fordi Monolith er inne på noe her.
Enkeltspillerdelen i sin helhet er altså rimelig vellykket, men sliter med forvirrende historie, en rekke omgivelser som virker veldig uinspirerte og et kampsystem som til tider er bitte litt for "flashy" for sitt eget beste. Men alt i alt er dette temmelig skummelt, ofte genuint ubehagelig og veldig kreativt.
Tulle-multiplayer
Hvilket bringer oss til spillets kanskje største unødvendighet. Flerspillerdelen. Det er ikke at det er noe grunnleggende galt i det, det kan være moro å banke hverandre helseløse over nett, men likevel er Condemned 2 i våre øyne først og fremst en enkeltspilleropplevelse. Vi er rett og slett lite interessert i å spille det på nett når det finnes så mange andre gode nettspill der ute. Monolith skulle heller fokusert 100% på å levere den perfekte kampanjen og skremt vettet av oss i ti timer. Sånn tenkte Bioshock-utviklerne for eksempel, og se hvor bra det ble.
Forstå det, utviklere. Ikke alle spill trenger flerspillermodus!
Det er en spillvariant til her, som kalles Fight Club. Enkelt og greit, det handler om å sette opp kamper der du blir plassert i et arena og må slå ned flest mulig motstandere på kortest mulig tid. Det kan betraktes som god trening for kampsystemet, for eksempel, og du kan i etterkant sammenligne resultatene dine mot kompiser.
Stemningsfylt
Lyd og bilde er essensen i ethvert spill som plasserer seg selv i skrekksjangeren. Og de audiovisuelle virkemidlene brukes virkelig for alt de er verdt i Condemned 2. Spillet er eksepsjonelt mørkt, og du er nødt til å ha på lommelykta di så godt som til enhver tid. Heldigvis går den ikke tom for batteri. Det finnes noen få utendørsområder, men for det meste tar spillet oss ned til de mørkeste krokene, og lys- og skyggeeffektene brukes effektivt hele veien gjennom. Det ser definitivt veldig bra ut, vi har ikke noe nevneverdig å utsette på den visuelle kvaliteten. Det er vel en og annen tekstur her og der som kunne vært bedre, men i et så mørkt spill er det ikke lett å legge merke til det uansett. Animasjoner og spesialeffekter holder også høy standard.
Det samme med lydene - godt stemmearbeid samt massevis av stemningsskapende effekter holder nervene i høyspenn.
Ikke helt der
Så Condemned 2 er alt i alt en veldig solid opplevelse. Det klarer å skremme, det klarer å være spennende, utfordrende og underholdende. Men perfekt er det ikke, utviklerne har prøvd kanskje litt for hardt med kampsystemet, det er en rotete progresjon og en del repetisjon her. Flerspillermodusen er unødvendig. Dermed er opplevelsen mindre tilfredsstillende enn vi hadde håpet. Ganske synd, egentlig, vi er litt skuffet faktisk - Condemned 2 var blant spillene vi gledet oss mest til. Det er fremdeles et solid spill, det bare levde ikke helt opp.
Etterlengtet funksjon snart på plass.
