PSPen har hatt sine gode og dårlige perioder. På sitt verste slet den bærbare konsollen med total mangel på interessante spill og et filmformat ingen brydde seg om. Og de aller fleste portene av spill opprinnelig utviklet for PS2 innebar slapp, uinspirert spillbarhet. Men samtidig, konsollen har hatt sine høydepunkter, og har faktisk flere gode titler enn man gjerne husker i farta.

Uansett hva du synes om PSP fra før er likevel God of War: Chains of Olympus det endelige beviset på at spillkonsollen har livets rett. Det endelige beviset på at håndholdt format kan levere et likeverdig spillopplevelse som en stasjonær konsoll koblet til storskjerm og surroundanlegg. Det endelige beviset på at lille PSPen er egentlig et beist av en spillmaskin.

Men sett bort fra at God of War på PSP kanskje prøver å bevise noe, er det uansett et glimrende actionspill. Som på ingen måte står tilbake for sine storebrødre.

Vekk med det overflødige
Skjønt, noen kompromisser har vært nødvendige. God of War på PSP er kortere enn sine PS2-slektninger. Det er mer actionfokusert, raskere, det er færre gåter her eller sekvenser som involverer overdreven bruk av hjerneceller. Det er mer tilpasset spilling i farta. God of War forstår at siden du spiller på PSP, har du ikke nødvendigvis allverdens tid, og lar deg dermed lagre oftere, stykker opp opplevelsen mer. Brettene er ikke like storslåtte, foregår oftere innendørs. Hemmelighetene er litt lettere å finne.



Så det hele går litt raskere unna, men Chains of Olympus forblir en herlig, intens actionopplevelse med samme blodharry, voldsomme innstilling som tidligere. Og vi elsker det.

Kratos er altså like slem, like desillusjonert som alltid - om noe yngre. Spillet foregår nemlig før hendelsene i God of War 1 og 2. Han er like glad i sine to sverd, og bruker dem like flittig til å dele opp motstandere i mindre biter. Blodet spruter, Kratos forbanner gudene, og de mest vanvittige monsterne utfordrer våre reflekser til enhver tid.

Super kontroll
Utviklerne har gjort en glimrende jobb med å tilpasse kontrollsystemet til PSP-formatet. Det er kanskje det som gjør spillet såpass vellykket. Mangelen på høyre analoge stikke kompenseres ved at du må raskt trykke på de to skulderknappene for å rulle unna. En løsning som faktisk fungerer meget bra. Ellers brukes du de sedvanlige knappene for å utføre angrep og blokkere. Ved å holde inne skulderknappene mens du trykker inn angrepsknapper aktiverer du magi og andre, mer avanserte kombinasjoner.

Kampsystemet er altså fremdeles like solid, like lett å lære, like velfungerende som før. De grunnleggende bevegelsene er kjempelette å sette seg inn i, men samtidig får systemet mer og mer dybde desto mer du oppgraderer våpnene. Det fungerer utmerket og er så sinnsykt gøy.

Kort, men godt
Spillets kampanje overrasker riktignok lite, og bygger på de samme grunnsteinene som PS2-versjonene brukte. Vi styrer Kratos gjennom et blodig eventyr, slakter hundrevis av monstre, oppdager skjulte grotter der hemmelige kister er fylt med røde "orbs" som lar deg oppgradere dine våpen, vi klatrer oppover vegger, flytter på statuer, og slåss enda mer. Spillbarheten er ikke dramatisk endret, bare strømlinjeformet, mer tilpasset håndholdt format.



Derfor, som vi sa, litt færre gåter, litt mindre hjernetrim. Et par ganger må vi flytte på noen elementer, for eksempel for å endre retningen på magiske solstråler, men det er ikke spesielt komplisert eller vanskelig. Spillet fokuserer på kamp, og leverer så til de grader.

Kratos får leke seg med nye våpen, nye magibaserte angrep og et mektig skjold. Vi oppgraderer jevnlig med de røde sjelene, og får raskt tilgang til heftigere kombinasjoner og kraftigere angrep. Og når vi runder spillet, kan vi starte samme vanskelighetsgrad på nytt med alle våpnene og oppgraderingene ivaretatt, for ultimat massakre. Eller bare begynne på en høyere vanskelighetsgrad, naturligvis.

Utover å spille gjennom kampanjen på nytt kan du også prøve deg på separate utfordringer der du må gjøre diverse oppgaver som å drepe et visst antall soldater bare med et spesielt magisk angrep. Og det er en del innhold å låse opp, som nye kostymer, videoklipp og litt andre snacks. Så til tross for at du kan komme deg gjennom kampanjen på fire-fem timer, er det fremdeles liv i Chains of Olympus i etterkant.



Nydelig grafikk
God of War på PSP er ikke bare et glimrende spill, det er også det mest teknisk avanserte vi har sett på den lille konsollen. Grafisk sett står Chains of Olympus lite tilbake for God of War 2. Klart, vi kan se at noen av teksturene er litt mindre detaljerte enn de ville vært på PS2, men som helhet er grafikken fantastisk. Fabelaktig animert, detaljert og uten hakking. Det er knapt noe å klage på her - ingen håndholdte spill har noensinne prestert så god grafikk, og for å være helt ærlig er det nok lenge til vi ser noe tilsvarende igjen.

Så til tross for at det er ganske kort, mindre gåteorientert og mindre storslått enn PS2-versjonene, er Chains of Olympus uansett en herlig opplevelse. Stemningen, følelsen til God of War-spillene er hundre prosent ivaretatt, kontrollen sitter som et skudd, grafikken er nydelig, utfordringen er akkurat passende for alle typer spillere. Vi kan ikke annet enn å anbefale spillet på det varmeste for alle PSP-eiere, og foreslå at de som ikke eier en PSP vurderer å skaffe seg en.