Undertegnede har vært mer punk enn de fleste. Sikkert mer enn SUDA 51. Og vi nikker anerkjennende. No More Heroes har korrekt innstilling.
VIDEO GAME BAND.
Ambisjonene til SUDA 51 synes øyeblikkelig. Du vet at dette er ikke et vanlig spill, du vet at utviklerne i Grasshopper prøver å gi deg en helt skrudd opplevelse. Du vet at disse gutta er rockere, de designer spill med baller. De gir faen. De sitter der og gliser mens de programmerer. De skal kødde med oss.
De er, ja, mer et band enn spillutviklere.
Hvis du har spilt det undervurderte Killer7 til GameCube, kan du muligens ha en liten formening om hva du kan vente deg av No More Heroes. De samme utviklerne, og så videre.
SUDA 51, også kjent som Goichi Suda, er mesterhjernen bak disse, en snål fyr med forkjærlighet for luchadore-masker. Hans interesser skinner tydelig gjennom i hans spill. Tør vi påstå at Travis Touchdown har mer enn bare litt av Suda i seg?
Harry og frekk
Travis er litt av en type, for øvrig. En pornosamlende, usypatisk anime-entusiast, med interesse for wrestling, en kortsamling, hylla full av robotdokker, og en kjip innstilling. Han sitter på det skitne hotellrommet sitt med katten sin som selskap. Han har tilfeldigvis vunnet en lyssabel på en nettauksjon, og bestemmer seg for å bli leiemorder. Hva ellers, liksom.
Så, oppgaven til Travis er å drepe samtlige leiemordere som jobber for organisasjonen. Fordi han vil bli nummer en. Den beste, den kuleste.
Veien ditt er lang, og innebærer gressklipping og samling av kokosnøtter. Mer om det senere.
Vakkert stygt
Noe av det første vi legger merke til med No More Heroes er naturligvis den ukonvensjonelle visuelle stilen. Igjen, ikke helt ukjent for spillere av Killer7. No More Heroes er bevisst stygt, det skal se ut som noe fra arkadehallene. Teksturene er sparsomme, animasjonene klønete. Intensjonene til utviklerne avsløres ved utstrakt bruk av 80-tallets spillestetikk, spesielt merkbart i menyer. No More Heroes er gjennomsyret av retro-innstilling, og har ingen ambisjoner om å være teknisk perfekt. Suda prøver å sette fokus på spillbarheten, få oss til å glemme det evige grafikkmaset.
Men er spillbarheten verdt å settes fokus på? Å ja.
Det er snodige saker. No More Heroes låner litt fra forskjellige sjangere, henter litt fra GTA, litt fra sverdkamp-baserte spill, litt fra skytespill. Du kan tross alt kjøre fritt rundt i byen, den California-inspirerte Santa Destroy, og besøke en rekke lokasjoner. Det er diverse oppdrag du kan gjøre, mer eller mindre frivillige, og et utvalg av butikker og steder der du kan oppgradere dine ferdigheter. Ikke tro at dette er GTA på Wii, No More Heroes er langt mer begrenset, men visse likheter finnes det.
Kokosnøtter er nøkkelen
Sideoppdragene er for øvrig noe av det mest absurde gjennom tidene. Suda kødder med oss igjen. Du må tjene penger for å kunne delta i hovedoppdragene, og disse tjenes inn ved å klippe gress, rydde gatene for søppel, pumpe bensin i bilene, plukke opp kokosnøtter og bære dem til en selger... Totalt meningsløst, samtidig glimrende herlig. Hvert av oppdragene varer tre korte minutter, og det er opp til deg å være mest mulig effektiv innenfor fristen.
Det finnes også sideoppdrag med mer mening, der du faktisk må delta i kamper på samme måte som i hovedkampanjen, og drepe et visst antall motstandere, gjerne på spesifikke måter.
Men det er hovedkampanjen som selvsagt er spillets hjerte. Strukturen er nokså identisk hver gang. Du blir sendt til en lokasjon i byen, og må gjennom en lang rekke ganger der du nedkjemper en lang rekke motstandere. Disse står på rekke og rad og venter på at du skal dukke opp. Suda har ikke tid til nymotens nyvinninger som kunstig intelligens. Dette er et arkadespill, fiendene skal ikke være smarte, de skal drepes.
Til slutt, alltid en boss. En av organisasjonens leiemordere. Samtlige fantastisk skrudde karakterer, som synger, skyter stråler fra skrittet, og kaller seg latterlige ting som BLACK METAL.
Glimrende kamp
Kampsystemet er spillets sterkeste side. Til tross for at det er sverdbasert, bruker man ikke Wiimoten til å svinge det, som man kunne trodd. Angrep krever egentlig bare at du låser deg inn på fienden og trykker A-knappen for å slå. Men der begynner nyansene: Avsluttende bevegelser krever at du flytter Wiimoten i anvist retning. Du kan slå motstanderne i svime og bruke anledningen til å utføre wrestling-grep, som igjen krever at du flytter på Wiimoten og nunchuken i spesifikke retninger. Fra tid til annen vil du også aktivere spesialbevegelser som lar deg skyte på fiendene eller gi dem ekstra kraftig juling, og disse fungerer kun en begrenset periode. Hvorvidt du holder sverdet ditt høyt eller lavt har også en betydning.
Viktigst av alt, angrepene tømmer lyssabelen for batteri. Det lades opp ved å riste på kontrolleren mens Travis utfører obskøne bevegelser. Sykt.
Kampsystemet er egentlig ganske vanskelig å forklare, men det er fantastisk bra. Det er også vanskelig å forklare hvorfor, men det bare fungerer. Det sitter så riktig. Det er rett og slett noe med dynamikken, dybden, som gjør det så morsomt å slåss. Og det er kanskje derfor strukturen på oppdragene er så repetitiv (fiendene bare står og venter over alt), fordi du skal få mest mulig tid til å nyte å slåss.
Men uansett Sudas kunstneriske - og satiriske - ambisjoner, er det ikke til å se bort fra at mye av spillet utenfor hovedkampanjen er ganske gjentakende. Det er bare så mange ganger det er gøy å klippe gress, eller løfte vekter for å bli sterkere mellom oppdragene. Til tross for at alle sideoppdragene innebærer mengder med artig dialog (stort sett i tekstform) og interessante personligheter, blir det rett og slett litt kjedelig.
Selve byen du kan kjøre fritt i på din enorme motorsykkel er også ganske pregløs, og vi får ikke spesielt lyst til å utforske hver krok. Selv om det er hemmeligheter å finne der.
Laget med kjærlighet
Til tross for en del repetisjon, er det likevel alltid noe å se frem til i No More Heroes. Men det viktigste, det essensielle, er hvor intelligent dette spillet er. Hver replikk mellom hovedpersonene, hver plakat på veggen, alt er gjennomført og gjennomtenkt. Spillet overlater ingenting til tilfeldighetene. Suda peker på alt og alle, gjør narr av spillbransjen, av sjangere, kanske også av oss spillere. Men han gjør det fordi han elsker mediet, og vil så gjerne gi oss en opplevelse vi sent vil glemme.
No More Heroes er satire, ironi og humor, det er sært, spesielt og annerledes, og det er også veldig underholdende. Og det er jo det som teller til slutt. Til tross for at det repeteres, er det vanskelig å legge fra seg.
Plukk opp No More Heroes, det er alt for få slike spill på Wii, spill som er modige, voksne og brutale, og spill som tar sjanser.
Nevnte vi forresten at Travis må på dass for at du skal kunne lagre?
Etterlengtet funksjon snart på plass.
