Hvorvidt du liker Lost Odyssey avhenger av ditt forhold til japanske rollespill.

La oss ramse opp hva du må ha sansen for:

Tilfeldige kamper

Turbasert kampsystem

Innviklet og kompleks historie

Timesvis med filmklipp

En noe pompøs hovedperson

Lost Odyssey har alt dette, og er kanskje det reneste, mest gjennomførte eksempelet på japansk rollespilling vi har sett på lenge. Utviklerne har virkelig behersket kunsten av å designe denne typen titler til fingerspissene. Det tas veldig få sjanser her, men det vi får er likevel dypt, solid hele veien gjennom, ofte fascinerende og rørende. Det er et veldig godt spill.

Sterke personligheter bak
Har du fulgt med utviklingen av spillet og har en interesse for sjangeren, vet du sikkert allerede at det er Hironobu Sakaguchi som står bak Lost Odyssey (vi har også skrevet om det flere ganger), og mannen har blant annet stått for regien av de aller fleste Final Fantasy-spill. Med seg på laget har han igjen komponisten Nobuo Uematsu, som gjør muligens sin beste jobb noensinne. Sakaguchi har allerede blitt et familiært navn for mange 360-eiere, takket være hans Blue Dragon som kom i fjor sommer. Det var imidlertid et mindre vellykket spill.



Lost Odyssey derimot, er nesten en komplett suksess. Vi kan finne ting å pirke på, spillet er langt fra perfekt, men det som er viktigst her er at det rett og slett oser av kjærlighet. Dette er Sakaguchis hjertebarn, vi ser at mannen har jobbet hardt med å skape denne verdenen, denne flotte historien, disse personlighetene som ikke blir lette å glemme.

Udødelig og feminin
Kaim Argonar, hovedpersonen, ikledd kanskje tidenes mest smaksløse antrekk, er en melankolsk kriger som har levd i tusen år. Hans hukommelse er borte, og gjennom spillet blir han jevnlig minnet på sine tidligere opplevelser. Vi deler hans sorg, hans frustrasjon over at alle han noensinne har elsket, har til slutt blitt gamle og dødd. Kaim virker ikke som en spesielt sympatisk hovedperson til å begynne med, men vi blir stadig mer glad i ham utover. Vi forstår at det å være udødelig ikke bare er en dans på roser.

Naturligvis får Kaim fort selskap av flere kampfeller. Mistwalker lykkes med å skape interessante personligheter, med den fargerike Jansen i front, og ikke minst lykkes de med å skape noe så unikt i spill som genuin kjemi mellom disse.

Forholdet personlighetene i mellom er også avgjørende for kampsystemet. Deltakerne i vår lille gruppe består av flere udødelige, samt vanlige dødelige. Det er hvordan du setter disse sammen som ofte avgjør utfallet av kampene. De udødelige har i utgangspunktet ikke magiske krefter, så disse må læres av de mer sårbare magibrukerne ved å linke dem sammen. Ved å delta i kamper oveføres gradvis de magiske kreftene til de udødelige.

Velkjent kampmekanikk
Kampsystemet har flere interessante momenter. Som sagt, dette er hundre prosent turbasert, så du får god tid til å velge optimale angrep og magiske fomler gjennom menysystemet. Det eneste som foregår i sanntid er bruken av såkalte ringer som installeres på våpnene til figurene. Ringene settes først sammen av objekter du finner rundt omkring, og de gir diverse forbedrede krefter. Så når du angriper, må du holde inne høyre triggerknapp og slippe det til riktig tid. Med litt hell utfører du et perfekt angrep, og skaden på monstrene blir optimal.

Formasjon er også viktig. Noen av karakterene står foran, noen bak, og de som er plassert bakerst blir automatisk mer beskyttet fra fiendtlige angrep. Men jo mer karakterene i fronten blir angrepet, desto mer reduseres beskyttelsen av de bakerste figurene. Alt dette blir grundig forklart i løpet av spillets første timer, og introduserer et artig element av strategi til kampene. De forskjellige figurenes avhengighet av hverandre via linking og formasjoner gjør at du virkelig tjener på å bruke alle karakterene mest mulig.



Utover det byr ikke kampsystemet på store overraskelser. Du angriper med fysiske angrep forsterket med de nevnte ringene, eller med elemental magi (ild, vann, vind, jord). Motstanderne er stort sett alltid følsomme for en spesifikk type element. Du kan beskytte figurene med barrikader, redde dem fra statusendringer (gift og den slags) og bidra med andre støttende magiske formler. Dette er kjent territorium for alle kjennere av japanske rollespill. Resultatet er et tradisjonelt kampsystem, men det forsterkes også av et par nyvinninger.

Tilfeldighetene avgjør
Kampene er tilfeldige, hvilket betyr at du ikke ser motstanderne når du beveger deg rundt, og blir plutselig kastet ut i en slåssesekvens. Vi liker måten spillet løser "grinding"-problematikken på. Når du er i ett område, går du veldig raskt opp i nivåer - til et visst punkt. Etter to-tre nivåøkninger begynner innsamlingen av erfaringspoeng å gå mye saktere, slik at det blir tilnærmet umulig å grinde seg til overdrevet høyt nivå før tiden er inne. Dette betyr at når du treffer på en boss, er du sjelden så kraftig at kampen blir en lek. Utfordringen er stort sett veldig rettferdig, du må faktisk vite hva du driver med, men bossene er heller ikke umulig vanskelige.

De udødelige figurene kan faktisk ikke dø i kamp. De blir slått ut hvis de taper all helsen, men reiser seg igjen etter noen runder. Men klarer bossen å drepe samtlige av dine figurer samtidig, er spillet tapt. Ikke noe vi har opplevd veldig ofte, egentlig.

Så sånn fungerer stort sett spillets kampmekanikk. Når alt kommer til alt er dette velkjente saker, og føles komfortabelt, solid og underholdende. Vi har det faktisk veldig moro.

En dyp historie
Det er imidlertid på mange måter ikke det spillmekaniske som gjør Lost Odyssey til et godt spill. Det er den glimrende fortellingen. Det dramatiske historien. Det er ikke bare en historie om Kaim og de andre udødelige, men også om tunge politiske intriger og dramatikk i kulissene. Mistwalker bruker alle triks i boken for å engasjere oss. Til tross for at filmsekvensene er lange, er de ekstremt vellaget, benytter seg av tekniske virkemidler som bilde i bilde og prøver å gi illusjon av håndholdt kamera - det er faktisk effektivt og resulterer i noen av de bedre filmsekvensene vi har sett i et spill. Sakaguchi spiller på mange strenger, og vil at vi skal føle med Kaim, føle med de andre udødelige, bry oss om Uhra og dens skjebne.

Det innebærer mye tårer, mye følelsesladde taler. Men Mistwalker har vært flinke, og det føles aldri pinlig, påtatt eller overdrevet. Derimot skaper spillets historie engasjement.

Vi innrømmer at Lost Odyssey kan føles noe langtekkelig til tider. Det plager ikke oss personlig, egentlig. Og om du synes filmklippene blir for lange, kan de både pauses og hoppes over. Vi må også nevne de unike tekstsekvensene, drømmene Kaim ofte husker, og som gir oss et unikt innblikk i hans personlighet.



Spillets stemning forsterkes med Uematsus glimrende musikk. Som sagt, vi ser ikke bort fra at dette er noen av de flotteste stykkene han har komponert, og om ikke annet fester de seg skikkelig på hjernen. Ikke ofte vi opplever dette med klassisk musikk.

Litt trøblete
Det som ødelegger noe for totalopplevelsen er de tekniske problemene. Innlastingsskjermer er noe som dukker opp litt vel ofte. Hakking er ikke uvanlig under filmsekvesene, spesielt når bilde i bilde-effektene brukes. For å være ærlig, vi ble ikke nevneverdig plaget av litt slapp framerate eller innlastning, man blir liksom vant til det etter hvert. Vi synes slikt teknisk trøbbel var mer ødeleggende for Mass Effect, for eksempel.

Grafikken for øvrig er over gjennomsnittet. Det er spesielt det kunstneriske designet som holder gjennomgående høy standard. Vakre byer, skoger og sletter, en blanding av høyteknologi og magi, det moderne og gammeldagse. Lost Odysseys verden er fargerik, variert og vakker. Det er for så vidt hovedpersonene også, ikledd fantasifulle kostymer, nydelig animerte og fulle av personlighet. Verre er det med de mindre betydnigsfulle skikkelsene i bakgrunnen, som ofte tydelig mangler detalj.

Mye er blitt sagt om det faktum at spillet kommer på fire disker. Latterlig problemstilling, spør du oss. Hver disk tar rundt ti timer å spille gjennom, hvilket betyr at for en vanlig spiller vil det gå flere dager mellom diskbytte. Ærlig talt, hvis det er problematisk, mister vi snart troen på menneskehetens videre eksistens.

Verdt å prøve
Vi ble veldig fort glad i Lost Odyssey. Det er et saktegående spill, som krever tålmodighet, som krever at du investerer tid i det. Men det er verdt det. Vi tar del i en storslått opplevelse, en fortelling som vekker følelser, og selve spillet i seg selv er også fordømt godt. Tradisjonelt og velkjent, ja, men uten tvil godt. Det finnes svært få rollespill av denne typen på Xbox 360, så bare det i seg selv er anbefaling nok. Er du fan av Final Fantasy og spill som ligner, bør du definitivt sjekke ut Lost Odyssey - selv om spillet skaffer kanskje ikke sjangeren nye fans.