Verdens vakreste spill

Det er gode tider for PC-spillere i disse dager. Enten det er strategi (World in Conflict), rollespill (The Witcher, Hellgate: London), MMORPG (Tabula Rasa), uansett finnes det nok av fine eksklusive PC-titler å ta tak i for tiden.

Nå kan vi trygt legge til Crysis til denne listen. For denne mye omtalte og etterlengtede førstepersonsskyteren viser at banebrytende teknologi og god spillbarhet kan fint gå hånd i hånd.

Riktignok er førsteinntrykket av Crysis litt blandet. Det er på en måte Far Cry med mye finere grafikk. Utvikleren Crytek tar oss igjen til fuktige, vakre jungelområder i stekende sol. Og vi skal igjen benytte jungelen til vår fordel, delta i åpne kamper mot utfordrende motstandere.

Men det er mye mer til Crysis enn som så. Både tematisk og innholdsmessig.

Joda, det ser sykt pent ut
Men la oss få det viktigste ut av verden først. Crytek har alltid hatt god kontroll på teknologi, og vært i forkant av grafisk utvikling. Og Crysis er, som forventet, slående vakker. Enhver tenkelig grafisk effekt er i bruk her, alle tenkelige kryptiske teknologibetegnelser er garantert støttet på et eller annet vis. Og det fungerer. Crysis bruker all denne teknologien til sin fordel, det føles aldri overdramatisert, resultatet er at jungelen føles virkelig levende. Detaljene er over alt. Skilpadder, fugler og andre dyr skaper et levende miljø, og den tette vegetasjonen er som skapt til å gjemme seg i, utforske og bare vandre rundt. Det er så nydelig å se på, men det krever selvsagt sin maskinvare. Crysis er et spill som skalerer oppover, og det finnes knapt en PC i dag som virkelig kan kjøre grafikken for fullt. For vår del, vi nøyde oss for det meste med å spille på High, noe som ga den beste kombinasjonen av ytelse og utseende.



Heldigvis ligger det et solid actionspill under alt det tekniske pratet. Til tross for at originaliteten mangler. Det er på en måte ikke noe nytt at en gjeng tøffe supersoldater skal ned og ordne opp, fordi nord-koreanerne har tatt gisler på en tropisk øy. Men heldigvis, det er en og annen overraskelse på lur. Det at det er fremmede vesener involvert har jo aldri vært noe hemmelighet, og selv om deres opprinnelse heller ikke er direkte nyskapende, klarer deres tilstedeværelse å variere spillbarheten. Men i hovedsak handler dette nok en gang som store menn med store våpen, og vi føler at vi har vært der før.

Ordentlig åpent
Crytek introduserer imidlertid nok av intelligente designelementer slik at Crysis blir en utfordring, og at det er stappet med fantastiske øyeblikk.

Disse kommer tydeligst frem i spillets første halvdel, da vi kun kjemper mot koreanerne, og kun beveger oss rundt jungelmiljøene. Designet er svært åpent, og selv om mange spill har tidligere hevdet at de byr på slik frihetsfølelse, er Crysis blant de første som virkelig lever opp til de krav.

Rent fysisk er ikke jungelen så åpen som vi hadde likt. Vi blir stort sett geleidet direkte frem til neste soldatutpost, der en ny kamp skal utkjempes. Det er fremgangsmåten som er fullstendig opp til deg. Soldaten vi styrer har en såkalt nanodrakt, som lar deg aktivere ekstrafunksjoner - for eksempel tidsbegrenset usynlighet, ekstra fart eller ekstra styrke.

Så, du kan fint entre koreansk base i Rambo-stil. Du blir heller ikke straffet for det. Men du er fri til å eksperimentere med usynlighet, prøve å snike deg så langt inn som du klarer, og for eksempel skifte til superstyrke og hive fiendene av gårde, knuse dem mot vegger eller bakken.

Du kan til og med plukke opp nesten enhver gjenstand, fra bananer og kyllinger til store blikkplater og eksplosive tønner. Alt dette kan brukes som våpen.

Du kan tilpasse ditt utstyr til situasjoner. Våpnene dine har utbyttbare deler, så du kan sette på lyddemper og snikskytersikte om du ønsker å være stille og holde litt avstand, eller lasersikte og granatkaster om du ønsker å være mer direkte brutal.

Bruk fysikken
Det er mer. Det er ikke så ofte fysikkmotoren i et spill har såpass direkte innvirkning på verdenen, men Crysis innoverer også her. Mange (dessverre ikke alle) av bygningene og strukturene er ødeleggbare, og det samme gjelder vegetasjon (trærne, for eksempel). Dette åpner for masse latter og moro. Hva om du skyter i stykker et tre slik at det velter rett foran en jeep lastet med soldater, slik at det blir sittende fast? Hva om du skyter ned et helikopter slik at det faktisk lander på en hytte der soldatene gjemmer seg, og alle dør? Hva om du prøver å leke smart og klatrer på et snikskytertårn, noe som får soldatene til å fyre av et par raketter på deg, som igjen resulterer i at hele tårnet raser sammen, med deg oppi?



Slike øyeblikk er det mange av i Crysis. Når vi legger til et par gode kjøretøysekvenser (og noen litt mindre gode), er spillets første halvdel i hovedsak glimrende underholdning. Vi har nå et par minuser: Spesielt fiendenes eksepsjonelt høye toleranse til å bli skutt på. Ikke få ganger tømte vi et helt magasin på én kar, og var ganske sikre på at vi traff rimelig godt, men han bare lo og skjøt tilbake. Det kan være frustrerende.

Slappere med aliens
Når vi treffer på de utenomjordiske vesenene, skifter spillet imidlertid fokus ganske dramatisk. Til det verre.

For det første er disse flytende skikkelsene rett og slett mye mindre morsomme å kjempe mot. For det andre er de fleste brettene i denne delen av spillet langt mer lineære, og virker mindre inspirert. Selv om de har sine øyeblikk: Det gravitasjonsløse interiøret til romvesenes skip er en interessant opplevelse. Men VTOL-seksjonen, der oppdraget er å fly en av soldatenes svevefarkoster, for eksempel, likte vi ikke i det hele tatt. Klønete utført og slapt å styre.

Generelt sett er ikke romvesen-brettene dårlige, og de inneholder noen svært gode øyeblikk de også, men kvaliteten er rett og slett et par hakk lavere enn den høye standarden til spillets første timer.

Men skal vi se på den totale pakken, leverer Crysis en svært god enkeltspilleropplevelse. Rent personlig føler vi oss ikke like tilfredstilt som etter å ha spilt BioShock, eller de separate elementene av Orange Box, og det finnes øyeblikk i Crysis som kunne vært strammet opp. Men det er vanskelig å ikke like dette, og vi ser at Crytek virkelig har prøvd å gjøre noe nytt her.



Mye å hente på nett
Og på toppen av dette kommer et godt gjennomarbeidet flerspillermodus. Spesifikt den såkalte Power Struggle-varianten, et strategisk spill der hvert lag kan ta over flere punkter, men det ultimate målet er å konstruere romvesenteknologi som videre skal brukes til å ødelegge det andre lagets base. Når alle spillerne i tillegg kan bruke fullt utvalg av superkreftene til nanodrakten, er det åpent for smart, taktisk spillbarhet. Selv i tradisjonell deathmatch, som spillet også inkluderer, kan du bruke nanodrakten (og alle andre kan også), noe som krever endret innstilling i forhold til de fleste andre fps-spill.

Vi må altså si at Crytek har gjort en formidabel jobb her. Selv om ikke hele opplevelsen er perfekt, er Crysis en pakke de fleste skytespillentusiaster med en kapabel PC bør unne seg. Som sagt, noen av sekvensene er småkjedelige og mindre inspirerte, det er et par småting som kunne vært fikset, men den åpne følelsen, designet, den gode kunstige intelligensen og ikke minst den visuelle opplevelsen gjør at Crysis uansett er mer enn verdt pengene. Et kvalitetsspill, dette, og et som bør nytes av flest mulig.