Pur spillglede

Det kan hende du ikke kommer til å like Assassin's Creed. Spillet har definitivt visse feil. Vi forstår.

Men vi rett og slett elsker det. Ikke en gang på grunn av selve spillbarheten, ikke på grunn av bestemte, tydelige plusser som den nydelige grafikken eller den gode kontrollen.

Vi elsker det fordi det er et spill som tar spillmediet på alvor. Som beviser at spill kan og bør brukes som et seriøst uttrykksform. Som presenterer en helt unik opplevelse, som fenger oss til de grader at selv når irritasjonen er på sitt høyeste og vi smeller kontrolleren i gulvet, elsker vi den fremdeles.

Uvant dybde
En kanskje litt uvant parallell vi har lyst å trekke. Filmen The Passion of The Christ, for øvrig også kontroversiell på grunn av sin religiøse tematikk (Assassin's Creed kommer garantert til å bli gjenstand for diskusjon i kristenfanatiske kretser), men først og fremst en film som fikk oss til å føle at vi var der, i Jesu tid. Når vi spiller Assassin's Creed føler vi at vi er i 1191. I Jerusalem, Damaskus og Akre. Vi føler tiggerne på kroppen, vaktenes mistenksomme blikk, vi kan lukte krydderne til de masete gateselgerne. Research-arbeidet til utviklerne må ha vært enormt, og vi har uendelig respekt for dem på grunn av dette. Spillet fortjener nesten terningkast seks for å tørre å være så unikt, ta opp såpass seriøs tematikk, og så tydelig være et produkt av flere år med blod, svette og tårer.



Men spillbarhetsmessig holder Assassin's Creed lett til toppkarakter i våre øyne. Neste parallell, kanskje også litt uventet. Spillet Crackdown. Med sin useriøse tegneserietone snakker vi direkte motsetning av Assassin's hva tema angår, men det er mange fellestrekk når det gjelder frihet, når det gjelder bruken av en by og dennes bygninger som et verktøy til å skape spillbarhet.

Assassin's er mer enn som så. Det er ikke bare byene som gjør spillet, det er områdene rundt. Det er valgfriheten, det intelligente designet og en genuint interessant historie.

Historisk korrekt
De fleste som har fulgt med på spillet vet nok at det hele handler om Altair, en samvittighetsfylt snikmorder fra 1191, hvis oppdrag er å drepe en rekke fremstående personligheter i det hellige land. Historiske fakta er tungt inkorporert i spillets verden. Målene dine er faktisk ekte personer, korstogene danner den historiske bakgrunnen, og de tre hovedbyene er tungt basert på datidens virkelighet. De fleste har vel også fått med seg at spillet inneholder et slags høyteknologisk science fiction-element, som har vært holdt tungt hemmelig av utviklerne. Det er korrekt, og det hele avsløres for så vidt helt på begynnelsen av spillet, så noe "twist" snakker vi ikke om her. Men et interessant konsept, det er det.

Vi skal ikke diskutere historien for mye, dette må man oppleve selv. Men den er god, spennende og godt fortalt.

Det grunnlegende spillkonseptet er altså som følger: I de tre byene, Jerusalem, Akre og Damaskus, finnes det ni mål du skal ta ut. Rekkefølgen på disse er rimelig frivillig, og fremgangsmåten er helt åpen. Først og fremst må du etterforske målet ditt ved å oppsøke en rekke personer rundt om i byen. Noen av dem skal du banke til de kommer med informasjon, andre har papirer på seg som må stjeles, andre igjen gir deg info hvis du gjør dem en tjeneste. Poenget er å finne ut hvor hovedmålet befinner seg og når, og når du vet det er det bare å komme i gang med snikmordet. Der også er det ganske så fritt. En dyktig snikmorder unngår oppmerksomhet og skjærer over strupen på vedkommende i stillhet. Men det er fint mulig å slakte seg gjennom oppdraget og etterlate seg et hav av lik.

En åpen verden
Det er mer til spillet enn å bare målrettet jakte på målene. Byene er svære, og pulserer med liv. Dermed er det mye frivillig å gjøre i gatene, fra å klatre byens tårn for å få bedre oversikt (og åpne opp kartet), til å hjelpe borgere i nød. Selv disse frivillige oppdragene har stor innvirkning på videre fremgang. Ikke bare får du mer helse av å utføre dem, men også nye hjelpemidler. For eksempel menneskemengder som distraherer vaktene som løper etter deg, som takk for at du hjalp en uskyldig stakkar.



Som snikmorder skal du som sagt forbli mest mulig usett, og det er flere virkemidler til hjelp. Du kan gjemme deg mellom vandrende munker, og med bøyd hode entre bevoktede slott eller kirker. Er jakten i gang, kan du skjule deg i skur på bytakene eller hoppe nedi høyet som ligger strødd rundt omrking. Forhåpentligvis mister vaktene synet av deg, og du kan fortsette i fred.

Poenget er at du skal være forsiktig til en hver tid. Stort sett, hvis vaktene jakter på deg, er det din egen skyld. Du har vært uforsiktig. Det er klart at deres oppmerksomhet stiger utover i spillet, sammen med kampferdighetene, men er du tålmodig bør du ikke bli oppdaget.

Elegant kampsystem
Før eller senere vil du nok likevel måtte kjempe, og kampsystemet er svært interessant. Det er en delikat balanse mellom å angripe, blokkere og utføre kontraangrep. Du må stadig følge med på motstandernes bevegelse, bruke timing til å respondere og svare med kraftige, dødelige og blodige slag og kutt. Det er en elegant dødsdans, med litt trening vil du kunne effektivt kvitte deg med flerfoldige angripere, og nye kombinasjoner og forsvarsteknikker læres jo lenger uti spillet du kommer. Samtidig kan vi nesten føle Altairs smerte på kroppen når han blir slått, så nådeløse er motstanderne. Kampsystemet i Assassin's Creed er kanskje ikke like dypt som, la oss si Ninja Gaiden, men det er nå heller ikke et spill som handler om kamp først og fremst.

Neste unike punkt i spillet er Altairs fantastiske, akrobatiske evner. Det å løpe langs byenes tak, klatre oppover omtrent enhver vegg og de høyeste tårnene er noe av det viktigste med Assassin's Creed. Du trenger strengt tatt bare å holde inne et par knapper på kontrolleren, og Altair gjør jobben selv, han finner den ultimate ruten og hopper fra punkt til punkt automatisk. Det fungerer helt glimrende, bevegelsene hans er så elegante, som en ballett, rett og slett fascinerende både å se på og utføre.

Den følelsen å utføre det perfekte mordet, se målet segne om, for så å klatre opp nærmeste vegg og suse bortover hustakene med en hær av soldater i hælene, legge merke til noen munker nede på gateplan og blande seg mellom dem og rolig vandre ut av byens porter mens vaktene fortvilet leter etter deg - dette er noe vi sjelden får ta del i spill. Så godt balansert, så godt designet, Assassin’s Creed er fullt av slike fantastiske øyeblikk.

Noen feil
Vi kan finne et par spilltekniske pirk om vi vil. Først og fremst er det en del repetisjon involvert i å etterforske målene dine, da fremgangsmåten er stort sett veldig lik. Det kan føles litt ensformig. Og når soldatene løper etter deg, av og til kan det ta litt vel lang tid å bli kvitt dem. Hvorvidt disse punktene oppleves som virkelig problematiske er egentlig opp til hver enkelt. Vi elsker spillet til tross for disse, men vi kan samtidig forstå at noen kan plages i større grad. Som vi nevnte i innledningen.



I tillegg til de tre store byene, og snikmordernes hovedkvarter, er det et temmelig stort område i mellom dem, der du fritt kan ri rundt på hesterygg. Det er ingen obligatoriske oppdrag der, men likevel mye å finne på. Lete etter hemmeligheter, for eksempel, eller slåss med de mange soldatene der ute.

Spillet er veldig stort når det gjelder innhold og spilletid. Hvis du kun konsentrerer deg om de grunnleggende målene, er det fremdeles snakk om minst 10 timers kos. Men det er mye, mye mer å hente, og vi kunne fint ha tilbrakt timesvis med å bare vandre rundt, klatre, hoppe langs hustakene, om ikke vi hadde måttet få ut denne anmeldelsen innen rimelig tid.

Vakkert og stort
Og for at den ikke skal bli alt for lang og kjedelig, la oss gå videre. Grafikk er neste på programmet, og Assassin's Creed er rett og slett imponerende her også. Det er strengt tatt bare å klatre opp på et tilfeldig tårn og skue utover - detaljnivået er vanvittig, hele byen kan sees fra høyden, og nede på gateplan er det like vakkert, nesten slående vakkert. Hver bydel har sine unike stil, alle husene er forskjellige, og menneskene vandrer rundt og passer sine egne saker. Og ute i kongeriket utenfor byene kan du oppleve vakker natur og små landsbyer. Fantastisk.

Det er liksom så mye mer vi kunne sagt her. Vi kunne gått nærmere inn på kampsystemet, kontrollen, snikingen, spesifike oppdrag, eller hva historien egentlig handler om. Men er det noe vits i? Vi synes alle bør unne seg opplevelsen Assassin's Creed, og jo mindre vi avslører, jo bedre. Bare tro oss på en ting: Dette er et spill du ikke har sett maken til, et spill som tør gjøre noe nytt, ta ordentlige sjanser, får oss til å tenke, og samtidig leverer en spillopplevelse utenom det vanlige.

Et av årets største.

Assassin's Creed lanseres torsdag, til Xbox 360 og PS3. Xbox 360-versjonen er testet. PC-versjonen kommer neste år.